Fjøsnissen er liten. Han har svart, med alderen litt gråaktig uflidd skjegg, tollekniv, beksemstøvler og ryggsekk. Fjøsnissen følger ellers lokale klesskikker slik de var i hans område for anslagsvis 150 år siden. Han er hissig, langsint og hevngjerrig. Fjøsnissen må bestikkes med rømmegraut hver julekveld, eller vintersolverv som han kaller det. Får han ikke graut, er han troende til å pine livet av både krøtter og folk. Fjøsnissen er Norsk. Han er ikke kommersiell.

Julenissen er Stor. Han er tykk, og holder seg med hvitt skjegg og hår. Han har rød topplue, med hvit pelskant på. Julenissen bærer en rød frakk, også den kantet i hvit pels, og et tykt svart belte, blankt, om magen. Julenissen har røde votter, røde bukser, og store svarte blankpussede støvler. Alt med hvit pels på, trolig hvit mink eller lignende. Julenissen er jevnt over snill, han er jovial og godslig. Julenissen innleder all konversasjon med et rungende HOO HOO, uttales Hao hao, han er internasjonal og hovedsaklig  kommersiell.

I gamle dager bodde Julenissen på Nordpolen. Men etterhvert som hedningene fikk nok votter og ullragger fra misjonen til å innse at Gud var mer til Gud enn den steinen som lignet på en penis (selv om penissteinen hadde tjent dem godt så langt, og det eneste de hadde å tjene på å bytte til den svarte boken med et kryss på var mindre frihet og stor sannsynlighet for et rent helvete etter døden. Og kanskje et håp om at misjonskjerringene i Norge skulle slutte å sende ullragger), og derfor gikk over til troen på Jesus Kristus, fikk de Julenissen med på lasset.

Noe hverken Nissen eller noen andre riktig kan gi noen fornuftig forklaring på. Men slik er det.

Uansett, mens nissen før kunne spikke noen trehester og dreie flotte T-Forder til et utvalgt knippe barn, måtte han etterhvert produsere både disse og andre ting til en uhorvelig mengde barn. Og det krevde en helt annen logistikk. Så Nissen måtte skille produksjon fra administrasjon. Det nyttet ikke lenger å sitte på Nordpolen. Og kravene fra deler av kundekretsen var hinsides det han kunne få spikket til der nord, tilgangen på materialer og komponenter tatt i betraktning. En ting er flydropp av tømmer til noen trehester, det er langt verre med LCD skjermer til bærbare datamaskiner.

Så produksjonen ble satt ut på anbud til Sony og Mattell, og Julenissen selv så seg om etter et sted med bedre mobildekning, for satelittelefon er en treg måte å forhandle milliardkontrakter på. I samråd med PR-agenten sin (Walt Disney) og hovedsponsor (Coca Cola) valgte Nissen Norge. Klimaet passet Nissen som hånd i handske, kalt, vått, surt og utrivelig, og dertil rimelig eksotisk for de fleste i kundegruppen. Som dessuten allerede sendte sine ønskelister via Norge, til Nordpolen. Altså et ideelt sted.

Han beholdt verkstedet på Nordpolen, som laget tredukker til negerene i Afrika og heklede luer til indianerene i Søramerika, resten tok underleverandørene seg av.

Julenissen er en travel mann, må vite. Han skal følge med i moter og trender slik at han allerede i god tid før jul vet hva ungene kommer til å ønske, og forhandle seg frem til gode avtaler med allehånde underleverandører og produsenter. Han må holde snille barn arkivet ajour og sørge for at Rudolf har nok brennevin til å holde nesen rød. Julenissen har ikke tid til å følge med på en stadig skiftende norsk skattepolitikk, fylle ut skjema A til Vedlegg B, vente på svar, klage innen tidsfrist som er utløpt før svar ankommer, klage på det, vente på avslag og ta hele faenskapet til retten og vinne retten til utvidet klagefrist, så klage, få klagen avvist og inn i rettsalen igjen. Rimi Hagen trives med slikt, foretningsfolk har annet å gjøre.

Så Julenissen kunne ikke ha selskapet sitt registrert her i landet, det ble delt opp og splittet ut, men Selv mente han å kunne bo her. Fordi klimaet var så trivelig. Vått, kaldt og jævlig.

Men så. Så fant vi ham. Ikke før kunne Dagsrevyen fortelle at selveste Julenissen bodde midt blandt oss, før norske mann (og kvinnfolkene med, de er ikke bedre de vet jeg) i hus og hytte stemte hardingfelene og luttene sine og remjet den norske nasjonalsangen:

Inkludere
Redusere
Regulere
Komplisere
Trenere
Sosialdmokratisere

Vi slengte Julenissen inn på et asylmottak i Drøbak, vedtatt ved Holmgang på TV2, krympet ham, farget skjegget hans, ga ham knebukser og lange ullstrømper, han fikk beksemstøvlene og tollekniven, lusekofte og bukseseler, østerdalslue og selbuvotter. Og naturligvis selskinnsvest. Alt det beste vi kunne komme på, og alt det verste vi kunne gjøre.

Godmodig og snill som han er fant han seg i det, selv om han nok foretrakk å bo på Røros. Kombinasjonen jævlig klima og god kommunikasjon møtes jo der. De gir seg vel, tenkte han. Men vi ga oss ikke. Og da vi krevde at han ikke skulle reke land og strand rundt på julaften for å dele ut gaver, men sitte på et trekkfullt låvegulv og spise kald rømmegraut med surmjølk og gamalost på flatbrød attåt, fikk selv Julenissen nok. Han tok beina på nakken og lakket nedetter bakken det forteste han vant, til Finnland, hvor han fikk opphold på hummanitært grunnlag. Ja de bygget pinadø en egen BY til ham også. Såpass han kunne flytte trehest og filleukke produksjonen inn til fastlandet før polisen smeltet under ham.

En gang i mellom går Julenissen helt bort til norskegrensen, og kikker bort på dette rare folket som fikk ham, et av verdens mest lukurative bussinesskonsept servert rett i hendene, helt gratis, men valgte å tulle det bort på selbuvotter, Drøbak og graut, han ser på oss, og rister på hodet.

Hoo Hoo, sier han Hoo Hoo.

Hør, han ler av oss.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende